Det er ikke mye man vet om middelalderkirka som stod på Aure anna enn at det var ei stavkirke som brann ned i 1705 med hele inventaret.
AURE (SYKKYLVEN), gnr. 14 Aure (Sykkylven sogn). Eldste omtale av kirken er i 1416 (Aura kirkiu, DN II:639). I 1766 beskrev Strøm (II:132) kirken på (gnr. 14) Aure på følgende måte: ”Aure som ligger længst ned i Dalen, paa Nordre Side af Elve-Munden, og fortiener at kaldes een af de største og beste Gaarde i Fogderiet. Paa denne Gaard staaer Sogne-Kirken, eller den forhen ommældte Søkelvs-Kirke, som dog ofte benævnes af Stedet, hvor den ligger, og kaldes Oure-Kirke. Denne var tilforn en liden og uanseelig Stav-Kirke; men efterat den i Aaret 1606 var afbrændt ved Lynild, blev den forandret til en Tømmer-Kirke, og opført i et Kors”. Andre kilder vil ha det til at en stor stavkirke brant i 1705, også som følge av lynnedslag, så det kan være at Strøm har skrevet årstallet feil. Uansett sto i 1710 en tømmerkirke med korsformet grunnplan nybygd på den gamle tufta. Denne ble revet høsten 1883 etter at ny kirke på stedet var blitt vigslet på våren samme året. På grunnlag av utskiftningskartet fra 1892 ser det ut til at gammelkirken må ha stått nord for nybygget, inne på daværende kirkegård. I 1983 brant nykirken, og den nåværende ble deretter reist sør for branntomta og utenfor kirkegården (Fauske 1958, Hole 1983:151ff, Ringstad 2001). I 1589 var Aure anneks under Aurskog (Thr.R. 64), likedan i 1766 (Strøm II:128). Først i 1967 ble Sykkylven eget prestegjeld (Hole 1983:147). I 1766 viste Strøm (II:131) til et brev fra 1544 der det ble gitt landskyld til mensa ved Aure kirke. Ifølge tradisjonen var betingelsen at givers navn skulle minnes ved drikkegilde hvert år på “Oure-Kirkebakke, det er den Høi paa Gaarden Oure, hvor Kirken staaer”, og at sognepresten hvert år til formålet hadde kjøpt inn en tønne øl. Kirkegården er blitt utvidet i 1932 mot øst og nord med 1000 hhv. 400 m2, deretter mot nord og øst i 1958 (Hole 1983:185). (Kildegjennomgang til registerering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo,RA sak 06/02235-69)