Kirke-historien i Norddal er om mulig enda vanskeligere å få kontroll over enn andre middelalder kirker. Man regner med at det har stått kirke på Sylte fra tidlig på 1100-tallet. Skriftlige kilder nevner en prest Isak fra Sylte rundt år 1200, så kirken lå da på Sylte. Denne kirken ble så i 1620 flyttet til Norddal på andre siden av fjorden. Etter at kirken ble flyttet ble det ikke bygget opp ny kirke på Sylte før den nåværende kirkenkom i 1863. I Aslak Bolts jordebok er nevnt både Sylte og Norddal, men flere har ment at dette må bero på at jordeboken ikke var skrevet av personer med lokalkunnskap, og at kirken ble kallt både Dale og Sylte. En annen mulighet er at det var to sogn som begge var aktive da Aslak Bolts jordebok ble skrevet.
SYLTE (DAL/VALLDAL), gnr. 27 Sylte (Norddal sogn). Nåværende Sylte kirke står på (gnr. 27/5) Sylte, på sletta på østsiden av Valldøla der denne munner ut i Norddalsfjorden. Det gamle navnet på bygdene i denne del av fjorden var ikke Norddal men Dal. Navnet Norddal dukker opp i de skriftlige kilder først på slutten av 1500-tallet, hvorfor de eldre benevnelser Dal og Sylte er nær identiske (Hoel 1963:14). Således gjelder kildebeleggene for 1432 (Sulta kirkio sokn, AB s. 81) og 1548-49 (Syltte kiiercke, NLR VI:164) entydig en sognekirke på Sylte. I 1589 (Thr.R. 64) benyttes derimot benevnelsen Dals kircke. Dette året ble det forordnet at en residerende kapellan for kirkene og kapellene på Dal, Sunnylven, Geiranger og Døving skulle som residens haffue Sylte gaard, og når tjeneste skjedde ved de øvrige kirker da myste de tieniste wdi Dals sogn (Thr.R. 65). Den geografiske relasjon mellom Dal kirke og Døving kapell er på samme sted angitt på slik måte at vi kan slå fast at Dal her er identisk med Sylte og at det dermed var både kirke og prest på Sylte i 1589 (Dyffuings cappell ligger fra (…) Dall j mijll). En innførsel i Trondheimsbispens jordebok 1533 (Daell sogn, OE 4) er det derfor også rimelig å anta som identisk med Sylte sogn. Fra 1610 til 1634 skal en Arne Eivindsen ha vært prest i Dal sogn, og i hans tid skal ei stavkirke på Sylte ha blitt tatt ned og flytta over fjorden og sør til Norddal Dalsbygda (Kleiva 1976:15). Om dette er en beretning om en faktisk flytting av bygning og kirkested, eller om det (også) er et tradisjonelt kirkeflyttingssagn er ikke mulig å avgjøre. Muligens ble Sylte da stående uten kirke, for da Strøm skrev sin beretning i 1766 (II:169) sto hovedkirken i Norddal prestegjeld på (49) Dale i Norddal Dalsbygda og den ble da kalt Nordals Kirke. Uansett ble i 1812 kapellet på (26) Døving, en tømmerkirke bygd 1754, demontert og ført på slede fra Døving og ned til Sylte hvor den ble satt opp der nåværende Sylte kirke står. Døving ligger noen kilometer opp/nordøst i Valldal for Sylte. I 1860 ble det snakk om å bygge ny kirke på Sylte. I 1863 sto kirken ferdig, den nåværende, en langkirke i tømmer med smalere og lavere kor i øst og våpenhus med takrytter i vest, reist på den eldre tufta (Kleiva 1976:18ff). Det finnes i dag ingen kunnskap eller tradisjon i Valldal om hvor kirken eller kirkegården på Sylte var i middelalderen. En sannsynlig forklaring er at hele anlegget ble borte som følge av en naturkatastrofe i 1679. Et voldsomt snøfall utløste da snøskred som igjen medførte oppdemming av elveløpet, hvilket i sin tur resulterte i en storflom i dalmunningen der Syltegården ligger (Kleiva 1976:16f, 23ff). Ifølge Strøm (II:173) hadde et bruk av Sylte tidligere vært prestegård, men gården var på et tidspunkt [1694] blitt hardt skadet av elvebrudd med den følge at matrikkeltaksten ble satt ned fra 3 til ½ våg. Prestebruket hadde på Strøms tid ”en liden, men god Fyrre-Skov, hvoraf Præsten eier de 2/3 deele, og Kirken 1/3”. Etter 1694 ble prestrebruket omgjort til presteenkesete, samtidig som (53) Rellingen i Norddal Dalsbygda ble ny prestegård (Kleiva 1976:16). I 1589 var Sylte residerende kapellani under Ørskog (Thr.R. 64), men i 1673 ble Sylte sammen med Sunnylven et selvstendig kall (Hoel 1963:17). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69, oppdatert tekst i 2009)
Kirken som ble revet ved nybyggingen i 1782 var i hovedsak en stavbygning. Kirkestedet er ikke nevnt i 1589 (Thr.R. 64f), og muligens er eldste sikre omtale fra første halvdel av 1600-tallet (se nedenfor). Likevel bør det holdes for temmelig sikkert at Dale er belagt som kirkested i 1432, og at kirkestedet således er middelaldersk.