Døving kapell - Døving

På gården Døving i Valldal ble det trolig så tidlig som på 1200-tallet bygd et lite kapell i form av ei stavkirke. Det var et privat kapell til en lokal høvding/storbonde. Etter at kirka på sylte ble flyttet til Norddal rundt 1620 var Døving kapell kirke for hele Valldal. Kapellet ble også flyttet til Sylte i 1812 men ble fort for lite og den nye kirken på Sylte ble byggd i 1863.

 

Fra Askeladden:

DØVING, gnr. 26 Døving (Norddal sogn). Nedlagt kirkested. Gården ligger på ei bred elveslette mellom fjellet i sør og Valldøla i nord. Dyffuings cappell er første gang nevnt i 1589 (Thr.R. 64f) som anneks til Ørskog hovedkirke, og kapellet sto da j mijl till landz fra Dall j mijll – dvs. fra Sylte kirke. Strøm (II:176) beskrev kirken på (gnr. 26) Døving i 1766 som følger: ”Døvingen, en meget smuk Gaard, beliggende paa Søndre Side af Elven, omtrent en halv Miil fra Elve-Munden, hvor et lidet Capel, kaldet Døvings-Capel, bestandig har staaet fra de Catholske Tider, og hidindtil nogle faa Gange om Aaret været forsynet med Prædiken og Guds-Tieneste, til Beqvemmelighed for Voldalens [Valldalens] Beboere, og især for de gamle og skrøbelige, som ikke uden alt for stor Vanskelighed kan besøge den rette Sogne-Kirke. Da denne lille Kirke for nogle faa Aar siden stod færdig at falde ned af Ælde, saa at den nødvendig maatte rives ned og bygges om igien, fik Daleboerne i Sinde at bygge den større, og at flytte den længere ned til Stranden; hvilket hos den øvrige Deel af Sogne-Folket opvakte den Mistanke, at man med Tiden ville af et Capel giøre den til en Sogne-Kirke igien, ligesom den i gamle Dage meenes at have været, og foraarsagede ei aleene en viidt udseende Proces, men og en Forbittrelse i Gemytterne (…) Men omsider blev denne utidige Tvistighed ved Kongelig Myndighed ophævet og saaledes afgiort, at Capellet skulle blive staaende paa sit forrige Sted; hvilket da ogsaa nyelig er skeet, og bygningen opført af Tømmer, uden nogen betydelig Zirat eller Mærkværdighed”. Rundt midten av 1600-tallet hadde kirken rektangulært skip (11x7 m) og smalere, kvadratisk kor (6x6 m), og mye tyder på at den da var en stavbygning som stadig ble skordet opp. I 1724 hadde kirken fortsatt i behold sin middelalderske alterplate av stein med relikviegjemme. I 1754 ble den gamle kirken revet og ny kirke i tømmer ble reist på den eldre kirken tuft. I 1812 ble denne bygningen demontert og ført på slede ned til Sylte hvor det ble satt opp der nåværende Sylte kirke står (Kleiva 1976:18ff). Kirkestedet ble således nedlagt. På utskiftningskartet over Døving fra 1876 vises hvor kirken sto: ”Kyrkjegarden, som då framleis stort sett låg urøyvd, finn ein innteikna som eit tilnærma kvadrat under bokstaven A. Han var knapt eit mål i vidd, og ein ser at det store melfallet mot elva har ete seg inn mot kyrkjegarden frå austsida. Kapellet sto i det nordvestlege hjørne, med inngang frå vest (…) Då kapellet sto på Døvingen, låg den gamle bygdevegen inn til kyrkjegardsmuren på oppsida. Utrasinga mot elva [1800-1810] tok med seg vegen aust for kapellet (…) Raskanten rakk heilt inn til kyrkjegarden, og det var fortalt at dei såg kistene stakk fram av sandmelen (…) Under første verdenskrig vart heile kyrkjegarden lagt under plogen” (Kleiva 1976:18ff). Rett ved Uri bru heter det Likbrauta (Kleiva 1976:22). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)