Allerede fra Jernalderen har veter vært brukt som signalisering for å varsle om farer. Under Håkon den Gode ble veteordninga byggd mye ut og et landsdekkene nettverk av veter ble opprettet. Gulatingsloven og senere Landsloven satt regler for vetevakt og det var strenge bøter for feilvarsling. Dersom fiender ble oppservert skulle veten tennes og alle måtte umiddelbart møte på skipreidets mønstringsplass. Etterhvert ble det byggd vakthytter med åpninger i alle himmelretninger og det skulle være kontinuerlig vakt. Da nettverket var fullt utbygd skriver Snorre at det kun tok 7 dager å varsle fra Hålogaland (nordligste vete var trolig i dagens Vardø) i nord til Bohuslen i sør. Her er en liten oversikt over vetene på Sunnmøre.
Det er lite dokumentasjon på hvor vetene var plassert helt tilbake til middelalderen. På 1600 tallet var det aktiv bruk av veter, men de ble da kaldt vedvarder. Mange vedvarder ble satt opp på plasser som i middelalderen var veter men endret nå navn til varder. En varde var i utgangspunktet et landemerker primært for navigering. Da nøyaktig kartleggingen av Norge ble utført fra slutten av 1700-tallet ble det byggd mange varder som målepunkt, både på steder som var veter i middelalderen og på steder som ikke var det. Det er derfor mye forvirring mellom varder og veter. Fjell som i dag har navn som "veten" er trolig den beste indikasjon på plassering av vetene.
Enklere blir det ikke ettersom det torlig ikke alltid har vært faste plasser veten har vært lokalisert. Man vet av veten som var på Valderøya ble flyttet til Vigra i 1654. Det er og nevnt 4 veter bare på Hareid-landet noe som trolig ikke har vært i bruk sammtidig. Man regner og med at det var to ulike former for veter. En regionsvete som skulle varsle hele området, og tok varslinga videre ut av regionen og lokalveter som skulle varsle alle menn i alle skipreidet om mobilisering. Mellom regionsvetene var det rundt 2-3 mil, mens det mellom lokalvetene var 4-7 km. Ute ved kysten var det ikke alltid nødvendig med lokalvetene ettersom man så regionsveten fra lange distanser uansett. Den viktigste regionsveten var uten tvil Gamlemsveten som kan sees fra store deler av Sunnmøre, og som tok varslinga videre både til Moldevarden og Sjurvarden (Fræna) i nord og til Kjerringa på Stadt i sør.
Innover fjordene var det ikke alltid tjenelig med veter på fjelltoppene og i Sykkylven er det kjent 2 veter som lå på setrer i fjellsida istedenfor på toppen. Det er stor sannsynelighet for at dette og har vært gjellende i Geirangerfjorden der flere gårder ligger strategisk plasert for å kunne varsle videre. Også i Bondalen er veter i lavtliggende terreng kjent.
Kartet under viser kjente og sannsynelige veteplasser på Sunnmøre, med siktlinjer.
Vetevaktordningen var i bruk i Norge helt fram til slutten av Napoleonskrigene i 1815.
Kilder:
Tidsskrift for Sunnmøre historiske lag 1916-1917, Om veter (varder) paa Søndmøre, side 64-73
Sykkylven i eldre tid, side 158
Bilder og siktlinjer: