Senmiddelalderen er tiden mellom svartedauen i 1349 til reformasjonen ble innført i Norge i 1537.
I begynnelsen på seinmiddelalderen i Norge er preget av store sosiale og økonomiske omveltninger på grunn av Svartedauden. Fra 1350 til ca. 1450 ble befolkningen i Norge nesten halvert. Dette førte til at etterspørselen etter jord sank drastisk, og landskylda konge, kirke og adel kunne ta for jord også sank drastisk. Dette førte igjen til at man fikk sosial utjevning der de som hadde dårligst kår fikk mye bedre kår, og de som hadde mest fikk mindre. Mange gårder ble avfolket og store områder ble ikke brukt til landbruk før flere hundre år senere.
I løpet av perioden ble den politiske makten stadig mer sentralisert, og ved senmiddelalderens slutt på 1500-tallet var Norge i praksis blitt til en dansk provins.