Stavkirke
Første skriftlige kilde: Adversaria Huitfeldiana
Kirkeskip: 10x8m
Våpenhus:
Bønder i soknet:
Hovedkirke: St. Laurentius kirke - Ørskog
Det som trolig var den første kirken på Sunnmøre ble bygd på Oksvik i Stranda rundt år 1000. Det var et privat huskapell og ble byggd av Arnljot Gaddabein. Hva som skjedde med denne kirken er ikke sikkert men det ble etterhvert bygget ny kirke som også stod i Uksvika. Kirken var etter Aslak Bolts jordebok, i likhet med kirken i Borgund vigslet til St. Peter. Etter reformasjonen hører man om kirkegården på Uksvik i et par juridiske brev fram til 1577. Ettersom den ikke er med i Throndhjems Reformants i 1589 er den trolig nedlagt en gang før dette.
UKSVIK ST. PETER, gnr. 14 Uksvik (Stranda sogn). I Aslak Bolts jordebok ca. 1432 er suksessivt ført inntektene biskopen hadde fra kirkene i nordre luten av Sunnmøre (AB s. 131ff): Skodje, Vatne, Aure, Ørskog, Stordal, Sløgstad (Stranda), Sunnylven, Sylte og Pædhers kirkio sokn a Strandenne. Bortsett fra sistnevnte kirke er de øvrige kirkene kjent gjennom sine nåværende lokaliseringer. Nevnte Peterskirke i Stranda må således være nedlagt etter 1432 men før 1589, for den er ikke nevnt i Reformatsen eller seinere. Lokalhistoriker Jørgen Gjerding viser derimot i et hefte om kirkene i Stranda (1938) til to brev fra 1573 hhv. 1577, men som ikke gir treff på søk i nettversjonen av DN, og som skal inneholde opplysninger om en kirke på (gnr. 14) Uksvik i Stranda sogn. Det eldste brevet er dagsatt ”paa Oxe kierchegaard og sougne stefne” og dreier seg om et arveskifte. Det yngre brevet er dagsatt ”paa St. Peders kirkegaard paa Strandinne” og dreier seg om prov på eierrettighet til en gård i Sunnylven. Videre er det en sterk tradisjon på Uksvik mht. denne tidligere kirken. I 1766 berettet Strøm (jf Fylling u.å.) følgende: ”Oxviig, den største og beste Gaard i Bygdelavet (…) Her har og i de ældre Tider staaet en Kirke, som siges at have været en Sogne-Kirke, ei alene for Strands Sogn, men og for hele Nordalens Præstegield, indtil den blev forflyttet til Slyngstad i Strands-Dalen, og Naboe-Kaldet var forsynet med egne Kirker. At her tilforn virkelig har staaet en Kirke, derom kan Levningerne af den Kirkegaard, som efter Sogne-præstens Hr. Ebbe Tønders Forsikkring endnu sees paa Gaarden, aflægge tilstrækkeligt Vidnesbyrd; men at bemældte Nabo-Kald i gamle Dage har haft Kirken tilfælleds med dette Sogn, beror kun paa et almindeligt Sagn”. Flyttingen til (gnr. 53) Sløgstad er (primært) et tradisjonelt kirkeflyttingssagn, men for øvrig ser tradisjonen ut til å være svært vederheftig. Uksvik skal ifølge Gjerding (1938:5ff, og som i forordet retter takk til Oluf Kolsrud for faglig bistand) ha vært sete for ”ei gjæv ætt” i vikingtid, nær skyld til Giskeætta. I den arnamagneanske handskriftsamlinga finnes det ei ættetavle for Upsvikætta, og her heter det at ”Arnljot Gaddabein tok den kristne trua og reiste kyrkje i Upsvik. Han åtte heile Upsvik og Upshage, Helle og Heidengierde til odel”. Etter tradisjonen på gården skal det ha stått to kirker på gården, hvorav den eldste kirken ”ikkje (har) stått på den staden som i langsamlege tider har vore kalla Kyrkjegarden, men om lag 35 m lenger i sudvest, på ein stad dei har kalla Gamlekyrkjegarden, og dei eldste folk i grenda har fortalt at dei kan minnast nokre murar der. Seinare, men uvisst til kva tid, vart det bygt ei kyrkje på den tufta som i manns minne alltid har vore kalla Kyrkjegarden, nedanfor Iva-Lars-støa, og som ogso i dag tykkjest sers lagleg til kyrkjestad, med fritt, storfelt utsyn til fjorden og med vene Liabygda på andre sida (…) Om kyrkja i Upsvik skriv den kjende granskaren Peder Fylling at han var på staden i 1876 og fekk opplysningar hjå dei eldste som då levde, og dei synte honom grunnmurane etter kyrkja som den gongen var synlege, men som seinare er heilt borte. Fylling tok mål, og fann at kyrkja hadde vore 16 alnar lang aust-vest, og 12 alnar 12 tommar brei sør-nord. Ei utviding i grunnmuren på 2 ½ kvadratalnar under austre tverrveggen hadde venteleg vore foten under altaret. Der synte merke etter to dører, og straks vestanfor kyrkjetufta låg då ei stor helle som dei gissa på hadde vore dørhelle på vestsida, og 9 alner lenger vest stod det ein steinkross, fortel Fylling. Eit par andre gravsteinar var ogso synberre, men nokre år før hadde eigaren av det gardsbruket kyrkjetufta låg på, Lars Olson, funne fleire tydelege graver, då dei arbeidde med å utvide ein åker i nærleiken. Gravsteinane vart nytta i fjøsmurane, fortalde Lars, og den store gråsteinshella låg då utanfor fjøsdøra til eigaren”. I 1973 ble det under veianlegg på gården til Arne Opsvik påtruffet den gamle kirkegårdsmuren rundt Kyrkjegarden samt skjelettrester (Ørstavik 1975:2). I 1432 lå hele gården til erkesetet (AB 134). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkesteder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)