Vetene har vært studert i flere hundre år og i 2013 kom masteroppgaven ”Å sitte på Viten” av Arve Eiken Nytun, som ser på hvordan forskningen på de førreformatoriske vetene har endret seg. Fra primært å knytte vetene opp mot sagalitteraturen i den første tiden, begynte man, spesielt i Sverige, å studere stedsnavn i forbindelse med vetene på slutten av 1800-tallet. På starten av 1900- tallet kom så arbeidet med registreringer av vetetradisjoner og lokaliteter over hele landet i gang, og man fikk flere lokalhistoriske artikler om vetene. Man ble og i større grad oppmerksom på andre middelalderkilder enn sagalitteraturen, og spesielt lovverket og leidangen ble sentralt i forskningen. Utover på 1900-tallet blir også andre vitenskaper mer engasjert, og blant annet arkeologien knyttet vetene opp mot forskningen på bygdeborger. [10]

Nytun oppsummerer statusen rundt forskningen på veter på følgende måte:

«Slik eg ser det finn ein to forskjellige ”system” som forskinga har konsentrert seg om. Det eine er eit riksomfattande system som kan knytast til leidangen. Den andre er mindre system som i hovudsak har blitt relatert til bygdeborgene.»[11]

Selv om bygdeborgene dateres til før rikssamlingen, og dermed var nedlagt når Håkon den gode innførte et riksdekkende system, påpeker flere at vetene har en dualitet over seg også inn i middelalderen.  Knut Helle[12] mener vetene må ha vært brukt både til en kongelig mobilisering, i tillegg til et spontant landvern av mindre områder. Geir Atle Ersland peker på forskjellen mellom lovene og sagalitteraturen og mener det kan ha vært ulike system, og at vetene i det minste ble brukt mer fleksibelt enn lovverket gir uttrykk for.[13]

Fra etter reformasjonen skisserer Olaf Olafsen at det på 1700-tallet var et 3-delt system med veter av 3 ulike «ordener».

«Det er Viter av 1ste Orden, som vi kand kalde dem. Deres Opgave var dels at bringe Budskapet hurtig frem langs Kysten, dels at meddele det til en Række viter av 2den Orden som skulle lyse over Bygderne.

Men der var endnu en Del Viter, som jeg vil kalde Viter av 3die Orden; det var saadanne Viter, som Stiftamtmand Powish kalder Lyngviter og som var bestemt til at beskytte et enkelt Sted som en By, en Havn, et Strandsted. Hver By havde saaledes sine egene Varder til Beskyttelse.[14]

Det er likevel lite forskning som går på utstrekning og rekonstruksjon av ulike system og man vet ikke om det systemet Olafsen skisserer har vært i bruk før reformasjonen. Den innsamlingen av vetelokaliteter som ble gjort på starten av 1900- tallet er i liten grad blitt videre undersøkt og det er bare en lokalitet som er arkeologisk utgravd.[15]  Både Helle[16] og Ersland[17]  har publisert kart over lokalitetene der man har differensiert lokalitetene basert på lokalitetsnavnet. Målestokken i disse gjør dessverre at de er unøyaktige og gir ingen mulighet til å kontrollere at det faktisk har vært fri sikt mellom lokalitetene. Ersland skriver i en privat e-post at:

«Hensikten med det publiserte kartet er først og fremst å få fram hovudtrekka i fordelinga av slike namn, og kvar ordninga ser ut til å ha vore best utbygd på riksbasis. Slik sett har det aldri vore meinga at kartet skulle nyttast i lokale detaljstudiar.» [18]

I enkelte områder er det gjort slike lokale studier. Rundt Sognefjorden har for eksempel Oddkjell Bosheim studert de ulike vetelokalitetene og funnet at det trolig har vært 2 varslingsrekker innover fjorden[19].  I Vestfold har Sven Engebret Hougen sannsynliggjort flere vetelokaliteter og har studert siktlinjer mellom disse.[20]