Det er det gammelnorske lovverket som i størst grad har blitt benyttet som kilde til det vi vet om vetene fra den førreformatoriske tiden. Det er også disse kildene som har blitt sett på som mest troverdige[26].  Av landskapslovene er det bare Gulatingsloven og Frostatingsloven som er helt eller delvis bevart. Fra tiden før landet fikk en felles lovgivning i 1274-76, vet man dermed mer om vetene i disse områdene enn man vet om de to østlandske lovområdene Eidsivating og Borgarting.

Felles for alle de bevarte lovene er at de i stor grad omhandler pliktene til å holde vakt ved veten, og lite om hvordan selve varslingen foregikk. Man får likevel et inntrykk av at vetene som omtales i lovverket har vært del av et system og ikke enkeltveter:

«Paa vagten skal man vaake og ikke sove; men om alle sovner og vete brænder søndenfor eller nordenfor, da er de saket vagtbot til kongen.»[27]

De pliktene lovverket forteller om kan bare benyttes til å si hvordan systemet etter loven skulle være og ikke hvordan systemet eventuelt ble brukt. At lovene ble videreført uten store endringer fra landskapslovene til Magnus Lagabøtes Landslov (og bylov), kan tyde på at systemet ble ansett som viktig og i funksjon på slutten av 1200-tallet og at det i store trekk fungerte som lovverket sa.

Bortsett fra de to byvetene som er nevnt i Magnus Lagabøtes bylov[28], gir lovverket ingen indikasjoner på hvor de ulike vetelokalitetene har vært. En retterbot om vetene i Vestfold fra 1318 er ellers det eneste andre eksempelet som kan gi nærmere lokalisering av en vete ut i fra lovverket.[29]