Det er de mange stedsnavn med varde og veteformer som gir oss kunnskap om hvor de ulike varslingslokalitetene kan ha vært. Selv om det er varde-begrepet som er mest kjent, er det også det som har den videste betydningen og den vanskeligste tidfestingen. Varde-begrepet brukes i forbindelse med vaktfunksjon og som sjø- eller vei-merke[30], og enkelte steder fikk vardenavn etter steinvardene som ble bygd for bruk i trigonomisk oppmåling på slutten av 1700-tallet. [31] Det har også blitt påpekt at en av grunnene til at varde ble brukt som begrep trolig stammer fra en feilaktig oversettelse av Christian 4. lov i 1604. Her blir «vita vorðu» som betyr vetevakt, oversatt til «vedvarde».  Vete-begrepet brukes bare om bålkonstruksjonen og det signalstedet dette representerer, så Nytun mener vetenavnet er det riktigste å benytte på lokaliteter som har inngått i et førreformatorisk varslingssystem med ild.[32] Både Ersland[33] og Helle[34] mener og at lokaliteter med vetenavn mest trolig er fra før reformasjonen.

Vete-begrepet kommer av verbet «å vite» og de lokale navnevariasjonene gjenkjennes ofte i forholdt til dette. Størst forskjell er det i Trøndelag, der verbet er «å våttå», og begrepet som representerer vetefunksjonen er variasjoner av «våttån». Andre varianter på ulike dialekter er Vetten, Vetan, Veden, Viten, Vattin med flere.[35]

Det er knyttet mange usikkerhetsmoment til bruk at stedsnavn som kilder. Selv om denne oppgaven utelukkende benytter stedsnavn fra Kartverkets Sentralt stadnamnregister, er ikke nødvendigvis stedsnavn konstant over tid og steder som har hatt vetenavn kan ha mistet dette. Tidligere vetenavn kan ha blitt gjort om til vardenavn[36], eller til helt andre navn der tradisjonen om veter ikke lengre er allment kjent[37]. Lokaliteter kan og fått vetenavn basert på senere tradisjoner som for eksempel St.Hans feiring.[38] I Sverige var stedsnavnforskningen en viktig pådriver for å kartlegge de ulike vetelokalitetene, og førte til at flere nye begrep kunne kobles til varslingen. Dette har i liten grad blitt gjort i Norge, hvor det var lokalhistorikere som for det meste bidro i kartleggingen av de ulike lokalitetene. [39]