Det er også fra et av områdene i norgesvelde vi har mest informasjon om bruken av vetene.
I Orknøyingenes saga får vi vite at Pål jarl satt veter på flere av øyene og at disse skulle tennes dersom motstanderen Rangvald jarl så ut til å komme med hær. Vi får og innblikk i utfordringen det må ha vært å stå vakt på en vete ettersom det ble benyttet taktikk for å få satt veten i brann, og for å unngå å bli oppdaget.[57] Orknøyingenes saga er og eneste stedet vi får vite litt om hva som skjedde når en vete ble tent.
«han kveikte eld på viten og fór sjølv av stad til jarlen. Og då dei fekk sjå viten på Fredarøy, let Torstein Ragneson setja eld på viten på Rinansøy. Deretter vart den eine viten kveikt etter den andre yver alle øyane, og alle bøndene samla seg hjå jarlen.»[58]
«Dit kom alle stormennene åt jarlen. Dei heldt no njosnarar ute til å vakta på kvar Rognvald jarl og dei fór; og dei tykte det var underlegt at fiendeheren ikkje synte seg nokon stad. Like vel heldt dei heren sin samla i tri dagar. Då tok bøndene til å murra ille.»[59]
Dersom man kan trekke paralleller til det norske fastlandssystemet tyder dette på at både bønder og stormenn skulle samle seg så snart de så en vete brant. De forble samlet i en kort periode, men det ser ikke ut til at man var forberedt på en langvarig krigstjeneste slik leidangsutbud kunne være.
Den sagaen som gir mest informasjon om hvordan varslingen foregikk i fastlands Norge er Sverres saga. Her får man opplysninger om at det var satt vetevakt av bymennene i Nidaros og av kong Magnus rundt Bergen. Man får og et innblikk i andre vaktordninger man hadde dersom man ventet ufred. Kong Magnus hadde flere utkiksskuter helt nord til Ulvesund (ved Måløy) i tillegg til vetene rundt Bergen. Før slaget ved Fimreite hadde kong Sverre en utkiksvakt som oppdaget skip på Sognefjorden, men siden kongen var like ved var det ikke nødvendig å tenne noen vete, man kunne bare blåse i lur for å samle mennene.[60]
Sverres saga er og en av få der man får opplyst navngitte lokaliteter for vetene. Bymennenes vete ved Nidaros blir sagt at var ved Digermulen, som er neset rett vest for byen. Om dette var en egen vete på selve neset, eller den senere kjente Våttåkammen som ligger 2,5 kilometer opp i terrenget, kommer derimot ikke sikkert frem. Av vetene rundt Bergen er bare en nevnt spesifikt på Håøya, trolig utenfor Knarvik, men fra veten på «indsiden av Fenring… kunde en se baade den nordre vete og like ind til byen»[61]. Fenring er det gamle navnet på dagens Askøy utenfor Bergen og på innsiden av denne er Storevarden kjent fra senere som en vetelokalitet. Derfra er det fri sikt til Bergen og til mange av de aktuelle stedene for en nordre vete.
At hverken Lyderhorn og «Vetehellen ved Gaularaasen» som er nevnt som byvetene i Magnus Lagabøtes bylov fra 1276[62] er nevnt i Sverres saga, kan bety at disse er yngre enn tidspunktet Snorre skrev ned sagaen på starten av 1200-tallet. Det kan også skyldes at man visste hvor fienden var og ikke bemannet vetene i andre retninger. En annen mulighet er at vetene som omtales i lovverket bare ble brukt til riksdekkende mobilisering, og at dette ikke var aktuelt i denne sammenhengen.