Leidang var i utgangspunktet en millitæryting der bøndene måtte stille mannskap til et leidangsskip fra hvert Skipreide. Etterhvert ble det gjort om til en skatt som kunne kreves inn om militær mobilisering ikke var nødvendig. Hvor mange ganger leidangen var utkallt på Sunnmøre i middelalderen er usikkert, ettersom den ikke nødvendigvis ble kallt ut over alt samtidig. For hele landet regner man med at det minimum ble utkalt leidang over 40 ganger fra 986 til 1429, med hoveddelen i borgerkrigstiden.

Fra slutten av middelalderen finnes det flere bevarte primstaver. Dette er en enkel form for kalender som viser merkedager med egne tegn og vanlige dager mellom merkedagene. Primstaven inneholder ikke bevegelige helligdager som påske og pinse, men alle andre viktige dager er markert. De tildligste norske primstavene som er bevart er fra 1400 tallet, men det er trolig at det har vært tilsvarende enkle kalendre i bruk også før dette.

Dersom det ble ufred måtte middelalderfolket på Sunnmøre gjøre seg klar til strid. Fra skipreidene ble opprettet på slutten av 900-tallet er det trolig at det har vært en viss form for uniformering av de ulike stridene. Da Magnus Lagabøtes landslov ble innført i 1274 kom det lovfestet krav til utrustning for alle som skulle kjempe som del av den norske leidangen. I tillegg til dette var det egene krav til de som var profesjonelle soldater, enten for kongen eller andre stormenn (som  herrene til Giske) eller for geistelige som hadde lov til å holde hird (erkebiskopen).

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvordan folk gikk kledd i middelalderen. Ikke bare utviklet klesdrakten seg i de 500 årene som regnes til perioden, men det er lite kilder som sier noe om hvordan man kledde seg. Det man vet endel om er hvordan plaggene så ut. Funn av plagg og beskrivelser av hvordan klærne så ut gjør at man har en viss forståelse av hvordan klesdrakten i middelalderen utviklet seg.

Allerede fra Jernalderen har veter vært brukt som signalisering for å varsle om farer. Under Håkon den Gode ble veteordninga byggd mye ut og et landsdekkene nettverk av veter ble opprettet.  Gulatingsloven og senere Landsloven satt regler for vetevakt og det var strenge bøter for feilvarsling. Dersom fiender ble oppservert skulle veten tennes og alle måtte umiddelbart møte på skipreidets mønstringsplass. Etterhvert ble det byggd vakthytter med åpninger i alle himmelretninger og det skulle være kontinuerlig vakt. Da nettverket var fullt utbygd skriver Snorre at det kun tok 7 dager å varsle fra Hålogaland (nordligste vete var trolig i dagens Vardø) i nord  til Bohuslen i sør. Her er en liten oversikt over vetene på Sunnmøre.

De første kirkene på Sunnmøre ble reist på storgårder. Man vet ikke med sikkerhet om disse bare ble benyttet som storbondens kapell eller om de og fungerte som sognekirker (Med unntak av Giske kirke som ikke var sognekirke). De aller fleste kirkene ble i middelalderen bygget i tømmer. Det er derfor ikke så mange som fremdeles står. Det finnes ingen stavkirker på Sunnmøre men det er trolig at flere av kirkene også her var i såkallt Møre-stil som de bevarte kirkene på Rødve, Grip og Kvernes lengre nord. Av steinkirker fra middelalderen er det Giske og den rekonstruerte St. Jetmund som er bevart i tilnærmet orginal stand mens gamle Herøy og Ulstein kirker bare finnes ruiner etter. I tillegg kommer kaupstaden Borgund som  var det viktigste relgiøse stedet mellom Nidaros og Bergen.

Her finner du en oversikt over alle middelalderkirkene på Sunnmøre og i tillegg til alle middelalderkirkene i landet.

Det er lite bosetnings dokumentasjon fra Sunnmøre som går tilbake før reformasjonen. Man kan likevel estimere hvor den største befolkingen må ha vært ut fra det som foreligger av nyere dokumentasjon. Man regner med at folketallet ikke var tilbake på nivået fra før svartedauen før på 1700-tallet. Her er de ulike gårdene som finnes i Jordebok for Borgund av 1626 sammenlignet med kjente bosettnigner fra før 1350. Dette viser at den største landskylden var på øyene og det er trolig at den største befolkningen var her også i middelalderen.

Fra slutten av 900-tallet ble Sunnmøre inndelt i administrative områder kalt Skipreider. Fra Gulatingslova vet man at det var 16 skipreider på Sunnmøre, men ettersom det eldste skattemantal man har som nevner skipreidene er fra 1520, er man ikke sikker på hvor grensene gikk. Fra 1520 var og antallet redusert til 13.