Det er usikkert når kirken på Sløgstad i Stranda ble byggd. Det ble nesten ikke byggd nye kirker mellom svartedauden og reformasjonen og ettersom kirken er nevnt i Aslak Bolts jordebok, er den trolig byggd før 1350. Sognet er i jordeboken oppført som Sløgstad, så man vet ikke hvem kirken var viet til. Kirken ble ødelagt av flodbølge i 1731 da fjellet på andre siden av fjorden raste ut. Det ble etter dette bygd ny korskirke men denne ble fort for liten og ble erstattet av dagens 8-kantede kirke i 1838. Man klarte å redde enkelte ting fra den gamle stavkirken, så i dagens kirke er det en alterplate og et alterskap fra 1500-tallet. Det som trolig var døpefonten i middelalderkirken var på utlån til Ålesund da byen brant i 1904 og gikk der tapt. Ettersom det var kort vei til den eldre St. Peters kirke i Uksvik vet man ikke hvor stort sognet var i middelaldren, men i Throndhjem reformants er det oppført 78 bønder for Stranda, som trolig omfatter både Sløgstad og Uksvik.
SLØGSTAD (STRANDA), gnr. 53 Sløgstad (Stranda sogn). Eldste omtale av kirken er i 1432 (Sløstada kirkio, AB 133). Det er ingen kunnskap om den eldste kirken på (gnr. 53) Sløgstad, før i 1722. Da blir kirken beskrevet som en eldgammel og påbygd kirke som trengte vøling. Trolig besto den eldste delen av en rektangulær bygning i stavkonstruksjon, i ettertid påbygd tverrskip/korsarmer mot nord og sør samt takrytter i vest. I tillegg var den på flere steder skordet opp. Målene var følgende: ”midtskips 22x22 fot, skipet 36x22 fot, koret 20x22 fot, krossarmane 20x22x2 fot”. Denne kirken ble i 8. januar 1731 ”heelt Ramponered”/”ganske sammenbrudt og til dels nedreven” av flodbølger som følge av ras fra Skafjellet tvers av Storfjorden. Kirken sto da ”omtrent 2de bøsseskud fra Søen paa en slet og flad Plan”. Det sies videre i besiktigelsen etter ulykken at ”Kirche gaarden som var giort af Mur er paa den østre og Nederste Side aldeles nedbrut, saa at samme er bedrøveligt at see”. Deretter ble ny kirke reist om lag 150 m opp fra der den ødelagte kirken hadde stått, ”der Fagervoll no er”. Denne var en tømmerkirke med korsformet grunnplan og sto ferdig i 1731. Den gamle kirkegården ble opprettholdt og var det fortsatt i 1938, men var innen den tid blitt utvidet. I 1838 ble nåværende kirke reist nede ved fjorden igjen, på tuftene etter den ødelagte kirken. Den er en tømmerbygning med åttekantet grunplan, kortilbygg i øst, våpenhus i vest og takrytter midt over skipet (Gjerding 1938:10ff). Strøm (II:140f) beskrev kirken i 1766 som følger: ”Slyngstad, den nederste Gaard i Dalen, som ligger paa Nordre Side af Elve-Munden, og er bleven udseet, som det beqvemmeste Sted, til en Præstegaard for den her i Kaldet nyelig beskikkede Sognepræst, der og allereede har ladet indrette smukke Vaaninger og en smuk Have. Paa denne Gaard staaer Strands-Kirke, som tilforn har ligget noget nærmere ved Stranden, men blev siden, i Anledning af en sær ulykkelig Oversvæmmelse, som herefter skal ommældes, forflyttet derfra og sat et Par Bøsse-Skud høiere op; dog saa, at Kirkegaarden blev staaende paa sit gamle Sted, og anvendes endnu til forrige Bruk, uagtet den ligger ganske adskilt fra Kirken (…) Kirken er ikke meget stor, men dog ordentlig bygt i Form af et Kors, og tillige opført af Tømmer”. I 1589 lå Stranda som anneks til Ørskog kirke (Thr.R. 64), men i 1759 ble den skilt ut som eget kall (NG 126). Rett nord for kirkestedet er et noe utstikkende fjellparti kalt Presten. I 1889 ble kirkegården utvidet mot nord og i 1928 mot vest. I 1938 ble riksveien utvida slik at kirkegårdsmuren mot øst ble flyttet 2 m innover (Gjerding 1938:42). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)