Ikke mye er kjent av hvordan en av hovedkirkene på Sunnmøre var. Det man vet er at den ble bygd tidlig, trolig før år 1200 og at den etter flere ombyginger og påbygginger ble revet da den nye kirken stod ferdig i 1860.
HALLKJELLSVIK (VOLDA) ST. OLAV, gnr. 19 Hallkjellsvik (Volda sogn). Eldste omtale av kirken er i 1432 (Halkelsuiks kirkio, AB 136), men prestegård er nevnt i 1338 (Oeyrum prestgarðenom j Valld, DN V:124). Den eldste kjente kirken på (gnr. 19) Hallkjelsvik var en stavkirke. Skipet var trolig 35x16 alen, koret 8x11 alen. En gang på 1500-tallet skal det ha blitt bygd til et tverrskip på stavkirken mot sør (”Storkirken”), og i 1551 ble materialene fra et da revet korshus på (160) Ulvestad i Dalsfjord benyttet til et tverrskip mot nord (”Nykirken”). På 1820-tallet ble kirken utvidet med et galleri, men uansett var kirken for liten og den ble delvis revet i 1858. Koret og sakristiet ble stående som interimskirke. Nykirken sto ferdig samme året, en tømmerbygning med korsformet grunnplan og våpenhus med tårn i vest. Kirken brant i 1929, og bedehuset ble benyttet fram til nåværende steinkirke sto ferdig i 1932. Stavkirken sto ”litt lenger nede på kyrkjegarden enn dei to seinare kyrkjene. ’Nyekyrkja’ nådde gjerne så langt opp som til muren nedanfor sakrestitrappa no” (Ørstavik 1973, 1982). Steinkirken ble tillatt reist ”på den tidligere kirketomt”, og det ser i dette tilfellet ut til å menes bygningstuft og ikke kirkegård. Dedikasjonen er etter DN VII:563 (1523). 2. juli 1433 var erkebiskop Aslak Bolt i visitas på Hallkjellsvik (DN V:632). Ved visitas på 1430-tallet skulle biskopen ha i Halkelswik iij næter (AB 190). I 1589 var Volda hovedkirke med annekser i Ørsta, Vannylven, Syvde og Hjørundfjord (Thr.R. 62). I 1766 var anneksene kun Ørsta (Strøm II:217). ”Strax Østen for denne rette Kirkegaard en stor og uinhegnet Plads, som ogsaa siges at have været indviet til en Kirkegaard, i anledning af en Pest eller smitsom Syge, der (uvist paa hvad Tid) skal have grasseret her i Egnen saa stærkt, at de Dødes Antal ikke kunde rummes i den gamle Kirkegaard” (Strøm II:223). (Kildegjennomgang til registrering av middelalderkirkegårder av NIKU ved Jan Brendalsmo, RA sak 06/02235-69)